12 Dec
2011
Vi har ventet. Vi har ventet. Og vi har ventet. Allerede i slutten av september spurte femåringen om det ikke snart skulle begynne å snø.
- Kanskje om noen uker, sa jeg.
- "Noen uker" høres veldig lenge ut, sa femåringen.
Det gikk dager. Det gikk uker. Men kom vinteren i oktober? Tja. Det snødde litt i høyfjellet, for all del, men det ble aldri schwung over sakene. I hovedstaden var det sibirsk ørken.
I november var femåringen iferd med å gi opp.
- Går det an å ha vinter uten snø? sa hun en tidlig morgen.
- Ja, forsåvidt, sa jeg.
- Det synes ikke jeg høres noe bra ut, sa hun.
Jeg nikket, gikk inn på
yr.no, speidet etter meldinger om snø, fant ingenting. Ikke snø i Oslo. Ikke noe særlig med snø i fjellet, heller.
- Vi må vente litt til, sa jeg.
- Venting er kjedelig, sa femåringen.
Så kom desember. Desember pleier å levere. Og heldigvis, som ved et mirakel, begynte det å snø på ordentlig, på vårt kjære Tyin-Filefjell, i forrige uke. Natt til fredag kom 30-40 vidunderlige centimeter.
Det var bare å sette seg i bilen og reise til fjells.
Klokka 09.49 lørdag morgen sto hele familien klar, i bunnen av skibakken, med lysende øyne, sammen med gode venner, selvsagt ute i samme ærend.
Så begynte barnetrekket å gå. Og t-kroken.
- Nå er det vinter, sa femåringen.
- Vinter er det beste jeg vet.